trinesblogg

Jeg snakker mye med ungdom i jobben min som mental trener og kursholder. Disse ungdommene har en ting til felles med jevne mellomrom, og det er tentamenstiden. Mange uker i strekk hvert halvår er det svært hektisk og hvilke konsekvenser har det for den enkelte? Kan dette gå utover karakterer og mål for fremtiden?

Resultatet jeg hører er at endel føler seg slitne og stresset. En av ungdommene som har vært hos meg sa: ”Jeg føler meg som en grå person som ikke har tid til å le og ha det gøy lenger”, ”Det er et totalt stress”. Denne ungdommen våkner opp og er sliten før skolen starter. Det siste som skjer på kvelden er noen ganger å gråte seg i søvn på grunn av alt som skjer på skolen.

Konsekvensene av dette kjøret er at det rett og slett kan bli for mye for noen ungdommer, noe som bidrar til at de kan få ulike stressreaksjoner. For mye stress er ikke bra for helse og livskvalitet (se forrige blogg om stress). Jeg tror helt ærlig ikke at skolen og lærerne bevisst ønsker å bidra til at ungdom utvikler følge problematikk som konsentrasjonsvansker, angst, depresjon, søvnproblemer mm. på grunn av for mye stress.

Grunnen til stresset enkelte opplever i disse dager er det som skjer på skolen under tentamenstiden, og noen ganger i andre perioder. For å holde tempoet oppe i forhold til læreplan har flere skoler tentamen, lekser, prøver utenom tentamen, fremføringer og innleveringer SAMTIDIG. Når dette kommer på en gang, så strekker rett og slett ikke tiden til. Det som kan skje er at elevene sliter med å rekke over alle gjøremål. Det i seg selv går utover karakterene. Når skolen og lærerne legger alt dette i samme periode, så er det fint om de tenker litt over konsekvensene det har og hvordan ungdommene rent praktisk skal klare å gjennomføre det. De kan jo kanskje lage en egen sannsynlighetsberegning for elevene sine? Er det fysisk mulig å rekke alt? Jeg mener at når skolen og lærerne forventer at elevene skal klare å gjøre alt dette samtidig, så må elevene kunne forvente at karakternivået justeres tilsvarende på bakgrunn av hvor stort arbeidspress de får på en gang.

Hva kan vi gjøre med det? På kort sikt tror jeg lærerne må få beskjed fra høyere hold at de i tentamensperioden ikke trenger å gi ungdommene lekser, innleveringer eller ha fremføringer. For å få et reelt og ekte resultat av hva ungdommen har lært og at karaktergrunnlaget blir riktig, så ikke legg alle prøvene i samme uke. Dette er noe som gjentar seg hvert år og en del ungdommer blir like påvirket hver gang. På litt lengre sikt så må det gå an å planlegge litt bedre så dette ikke gjentar seg år etter år. Kanskje må man gå mer systematisk til verks og se på læreplan og hva som forventes at lærerne skal gjennomføre i løpet av skoleåret? Jeg tror lærerne i de fleste tilfeller prøver å gjøre sitt beste i forhold til hva som forventes av dem, og det er sikkert veldig mange av dem som også føler seg stresset.

Jeg vet ikke hvor mange det er som opplever det slik, men jeg har i hvert fall hørt det samme i mange år fra forskjellige ungdommer, så jeg vil tippe at det er en del. Min mening er at dette helt seriøst må tas tak i. Dette kan som sagt tidligere få alvorlige konsekvenser for ungdommer.

En bønn til rektorer og lærere rundt omkring på norske ungdoms- og videregående skoler. Ta elevenes utfordringer på alvor og se, hør og prøv å forstå hvordan de har det. Ha respekt for at ungdom er forskjellig når det gjelder hvordan de tar til seg læring og at terskelen for hva som oppleves som stress er høyere hos noen.

Til ungdom: Si ifra hva du føler (på en ordentlig måte) om det blir for mye, det er ikke alltid så lett for lærerne å vite hvor toleransegrensen for arbeidsmengde går hos den enkelte. Ha også i bakhodet at skolen og lærerne i de aller fleste tilfeller vil deg vel og ønsker å tilrettelegge for at du skal få deg en god utdanning. 

NB: Husk at hvis lærer og elev samarbeider, så vil sjansen være større for å få de resultater eleven ønsker.

Trine ♥

Trine Øfsti Bråten er eier og gründer av Diameta og den frivillige organisasjonen Go´nok. Diameta jobber for at alle barn og unge skal føle seg trygge, glade og ha en god selvfølelse. Trenger du hjelp med selvfølelse og livsmestring, ta kontakt! https://trinesblogg.no/tjenestetilbud/

I møte med ungdom så kommer jeg borti mange temaer som påvirker dem. Et tema jeg opplever det snakkes lite om der ute er alkohol og sex. Dette er slik jeg opplever det litt tabubelagt og alt for lite kommunisert. Jeg lurer på om noen foreldre ”glemmer” å snakke med ungdommene sine om dette temaet. Kanskje fordi de syns det er flaut eller at de tenker at det lærer dem sikkert på skolen. Jeg er usikker på hvor omfattende skolene tar for seg dette temaet, det er sikkert varierende og litt avhengig av lærern vil jeg tro.

Det er 18 års grense på alkohol og det er fint og bra. Jeg tror at uansett hvor mange grenser vi setter, så vil ungdom klare å få tak i det de ønsker å ha med seg på fest. Konsekvensen av at de faktisk gjør det blir da IKKE å skyve dette under teppe og late som at vi ikke vet noen ting. Vi er nødt til å ta på oss ansvaret vi har som foreldre og snakke med dem. God kommunikasjon i ungdomstiden er viktigere enn noen gang.

Et ganske vanlig scenario: Det er fest med mange glade ungdommer. Livet er berusende herlig og det helles innpå store mengder alkohol. Noen gjør det for å tørre å slippe seg løs, andre for å tøffe seg og noen for å få det mer gøy, men det er ikke rom for dem som ikke drikker. Det å drikke alkohol er tydeligvis inngangsbilletten til festen. Det er både jenter og gutter til stede. Jentene har noen gutter i kikkerten og guttene har noen jenter i kikkerten. Det er flørting fra begge kanter. To ungdommer finner tonen, hormonene bruser over og følelsene flommer over av forventninger til hva som skal skje. Begge har lyst til å være litt for seg selv, kanskje fordi det er en gryende forelskelse på gang. De går på et av rommene som er ledig. Begge er beruset og har mistet evnen til å tenke klart. Begge er tiltrukket av hverandre, i hvert fall med alkohol i blodet. Begge gjør fremstøt som henviser til et ønske om nærhet. Det ene leder til det andre og plutselig er de i en situasjon der neste skritt er å ha sex. Begge virker tilsynelatende villige til å gå til det skrittet, men plutselig så ombestemmer den ene seg og sier NEI!!! Den andre er på dette tidspunktet ikke bevisst nok til å lytte til motparten, så den bare kjører på. Den som ikke ble lyttet til føler seg overkjørt og det er ingen god følelse. Dette kan føre til bitterhet, skam, skyldfølelse, oppdiktning av usannheter, sinne etc. Dagen etterpå har begge to mest sannsynlig en fylleangst som svir i hele kroppen.

Det kan godt hende det er gutter som har sagt nei i et slikt scenario før, men fakta er at vi hører om flest jenter som opplever dette. I aller verste fall blir dette scenarioet til en voldtekt der gutten får en dom og kanskje fengselsstraff  (bare for å være tydelig så er det ikke snakk om overfallsvoldtekt her, det er noe helt annet). I beste fall blir det med en kjip opplevelse som fører til fylleangst og en lærepenge. De vedvarende vonde følelsene som faktisk er ganske ødeleggende i seg selv er det ikke så mange som snakker om.

Jeg mener det er svært viktig å informere både gutter og jenter om at begge har et ansvar. Det er så viktig at gutten vet hvilken risiko han utsetter seg selv og jenta for ved å havne i et slikt scenario. Det er også viktig at jenta vet hvilken risiko hun utsetter seg selv og gutten for ved å havne i et slikt scenario. Her trengs det mer informasjon i forkant slik at ungdommene kan klare å ta vare på seg selv og sin fremtid når situasjonen oppstår. Jeg tror ikke det er så innmari mange gutter som ønsker å havne i fengsel på grunn av en slik hendelse. Jeg tror vi kan forhindre en del slike tilfeller dersom vi tør å snakke med ungdommene om dette, så de virkelig forstår konsekvensen av å bli så drita full at de ikke klarer å ta gode valg. Jeg tror heller ikke det hadde vært så mange slike tilfeller dersom vi hadde fjernet alkoholen helt, og nettopp derfor må vi lære ungdommene å kjenne sine egne grenser når det er sånn at de uansett får tak i og drikker alkohol.

Mitt ønske for deg som er ungdom i dag er at: du er trygg på deg selv og det du står for, du klarer å ta dine egne valg som er bra for deg, du føler deg god nok som den du er (ikke bare for prestasjonene dine), du tør å finne frem din unikhet, dine positive egenskaper og talenter og tror på dem, du klarer å senke skuldrene og leve her og nå, ha det gøy og le masse, du får nok søvn og et godt kosthold. Et siste tips helt til slutt – ikke vær redd for å spørre om hjelp, på skolen, hjemme og blant venner. Min erfaring er at folk liker å bli spurt og de liker å hjelpe!

Trine ♥

Jeg fikk en mail for en liten stund tilbake. Mailen kom fra en far som desperat trengte hjelp i forbindelse med at sønnen på 12 år ikke kom seg på skolen og slet med selvfølelsen. Jeg snakket med mor og spurte henne noen spørsmål for å finne ut om det var noe jeg kunne hjelpe dem med, eller om jeg skulle henvise dem videre til noen andre. Etter en kort prat, fant jeg ut at gutten var veldig klar og motivert for å få hjelp. Det første møtet skjedde bare noen dager senere.

Gutten som heter Truls kom sammen med sin mor og far. Han var litt nervøs før første møte, men det gikk greit da mor og far også fikk være med inn. Han fortalte at han ikke hadde kommet seg på skolen i det siste og at han hadde sovet dårlig og spist lite. Han fortalte også om noen gutter i klassen som var litt ekle mot ham innimellom, og på toppen av det så følte han seg ikke god nok. I tillegg så kom han ofte opp i krangler med søsken. Han lyste opp da han snakket om fotball, noe som han virkelig elsket å holde på med. Han har store mål og vi fant ut at for å nå disse målene så er det viktig at han både sover og spiser godt. Vi satt sammen i nesten to timer, noe som egentlig er ganske lenge med tanke på alderen hans.

I løpet av disse timene brukte jeg tid på å kartlegge, han lærte teknikker, nye strategier og verktøy tilpasset hans behov, han lyttet og ble bevisstgjort om temaer han aldri hadde hørt før. Det vi snakket om handlet mest om han, men også litt om familieliv og skolehverdag.

Vi snakket litt om når dette startet, altså hva som var triggeren som satte i gang det som opplevdes som utfordrende. Etter hvert så ga mor uttrykk for at hun trodde det startet med et dødsfall i nær familie. 

Triggeren kan være forskjellig fra barn til barn, noen vil takle det ene bedre enn det andre også videre. Det som er essensielt er at vi er utstyrt med en solid verktøykasse for å håndtere naturlige ting som skjer med oss. Naturlige ting som kan sende oss inn i en negativ spiral. Det var det som skjedde med Truls.

Truls og jeg bestemte sammen hva han skulle jobbe med hjemme. For å endre vaner, så er det viktig å gjøre oppgavene.

Samtale nummer to skjedde en uke senere. Denne gangen kom han sammen med sin mor. Han hadde allerede begynt å sove og spise bedre og hadde vært på skolen mer. Vi snakket mye om sinnemestring. Nok en gang hadde Truls fullt fokus og mange gode refleksjoner underveis. Mor bemerket at hun også lærte mye nytt. Halvannen time senere var vi enige om nye oppgaver og strategier som skulle bidra til enda flere endringer.

Noen dager senere minnet jeg om oppgavene og fikk en hyggelig melding tilbake. ”Truls har ikke vært sint en eneste gang siden sist. Han sprudler om dagen. Vi klarer å møte ham bedre også. Sovner klokken ni og eter som en hest. Vært på skolen hver dag”. Hilsen mor til Truls.

Noen uker etter siste time har han det veldig bra, både hjemme, på skolen og med venner. De har en blid og glad gutt som har blitt Truls igjen, sier mor.

Jeg blir så glad for slike tilbakemeldinger, det minner meg om at for folk flest så er det ikke så mye som skal til for å endre en negativ spiral. Det er Truls et veldig godt eksempel på nå som han har fått en tilpasset opplæring i Diameta sin verktøykasse, der det også har vært fokus på god selvfølelse.

Dessverre så er det ofte slik at folk flest venter altfor lenge med å få hjelp. Utfordringene/problemene blir større, mer omfattende, setter seg dypere og tar mye mer tid å gjøre noe med. Det er her viktigheten av å forebygging, bevisstgjøring og det å få en solid verktøykasse kommer inn og helst så tidlig som mulig.

Dette er en sann historien som jeg har fått lov til å videreformidle av familien. 

Trine ♥

Trine Øfsti Bråten, eier og gründer av Diameta og Go´nok

Som fotballmamma har jeg sett på veldig mange fotballkamper i årenes løp, da min eldste sønn (bildet nederst) har spilt fotball siden han var 6 år. I løpet av disse årene har jeg vært vitne til utrolig mange forskjellige fotballtrenere med svært varierende form for coachende tilnærming.

Nå skal det sies at det finnes en del virkelig gode trenere som tar seg godt av spillerne sine, og all ære til disse. Dere gjør en STOR forskjell for barna våre, fortsett med det!

Det finnes også en del trenere som i mine øyne ikke er så veldig gode og egentlig ikke egner seg til å trene barn i det hele tatt. Det handler ikke nødvendigvis om deres fotballferdigheter. Det kan godt hende disse trenerne har gått trenerkurs, vært kretsmestere selv, fått mange pokaler i sin fotballkarriere, og fortsatt er gode i fotball. Det jeg mener er at en del av trenerne mangler ferdighetene som trengs for å bygge opp et barn til å ha troa på seg selv og sine ferdigheter. Det som gjør at barnet får lyst til å fortsette med fotball fordi hun/han føler motivasjon, mestring og glede. 

Det er viktig at barn har det gøy når de spiller fotball. Det er stort sett derfor et barn starter å spille fotball, fordi de syns det er gøy. «Å HA DET GØY ER VIKTIG»!!! sier Martin Ødegaard.

Jeg tror det hjelper svært lite å stå på sidelinja å kjefte barna huden full fordi de ikke gjør alt riktig på banen. Noen ganger så lurer også på om noen trenere tror at barna ikke klarer å tenke selv? De som løper rundt på banen er sine egne største kritikere, og vet meget godt når de ikke fikk til en finte eller skjøt utenfor målet. Har kampen gått skikkelig skeis og det eneste du får er kjeft, hva lærer du av det? Får du de resultatene du vil av å kjefte? Noen få spillere vil selvsagt trigges av å få kjeft, men flesteparten gjør nok ikke det.

Det krever mye tid og energi av barn og foreldrene til barnet etter å ha fått kjeft på treninger og kamper. Da blir det ofte mer fokus på det de frykter (som å få kjeft) istedenfor å ha det gøy. Dette går også utover både selvtillit og selvfølelse. Ved å endre strategi kan vi kanskje klare å holde barn og ungdom på fotballbanen lenger. Jeg tror også det blir flere barn som utvikler seg på fotballbanen og opprettholder motivasjonen av å få støtte, veiledning, oppmuntring og konstruktive tilbakemeldinger.

Krenkende og destruktiv adferd overfor barn må få konsekvenser for dem som utøver det. Det går i min verden under paraplyen omsorgssvikt og er ikke forenlig med noen form for barneidrett.

Så til det store spørsmålet, hvem har egentlig ansvaret for denne typen oppførsel?

Trine ♥

Mathias Øfsti Bråten