trinesblogg

For en stund siden var utdanningsministeren vår Torbjørn Røe Isaksen på God morgen Norge sammen med Christine Otterstad (mor og coach) og temaet var mental trening som fag i norske skoler.

Kjempebra at God morgen Norge bruker sendetid på dette temaet. 🙂 Christine Otterstad gjør en god jobb med å fronte dette ved å fortelle om sin egen datter og hennes angst. Det virker ikke som at Torbjørn Røe Isaksen har satt seg inn i hva dette virkelig vil gjøre for både skoler, mobbing og samfunnet vårt som helhet.

Det jeg sitter igjen med etter tv-sendingen er en mann som er mer opptatt av det praktiske rundt at dette vil koste veldig mange penger, ta fryktelig mange år og at vi må bruke mye tid og ressurser på å trene opp noen for å ha dette faget.

For det første så trenger det verken å ta veldig mange år eller koste så mye penger i etterutdanning. Det står en skare med folk som er ferdig utdannet mental trenere/coacher til å ta jobben. Vi har faglærere i kunst og håndverk, fysisk aktivitet og RLE. Hvorfor ikke bruke de med spisskompetanse til et slikt fag også? I arbeidslivet generelt blir det brukt millioner av kroner på å coache ledere, mellomledere, ansatte og toppidrettsutøvere – hvorfor skal ikke barna våre få tilgang på det beste? Coaching og mental trening er pedagogikk og teknikker satt sammen til kraftfulle verktøykasser som får det beste ut av folk. Det er kommet for å bli!

Røe Isaksen snakker om barn som gruer seg til å komme på skolen og har en stor sort klump i magen fordi det er utrygt å være der. Dette er noe av det barna vil lære seg å håndtere ved å lære om mental helse. De vil bli sterkere individer, fordi de har verktøyene de trenger. Når du har sterke barn som håndterer slike utfordringer vil det bli mindre mobbing og konflikter. De som mobber må også styrkes, fordi det ofte er en grunn til at de gjør det de gjør. Ved å lære om mental trening, så styrker vi enkeltindividet.

Han snakket også om opprusting av barne- og ungdoms psykiatri, helsesøster og andre instanser som har tilknytning til skoler, og det er jeg helt enig i. Her må det gjøres en omfattende jobb for å få disse til å samarbeide. Slik det er mange steder i dag, jobber de på hver sin tue og bruker altfor lang tid. Det koster også samfunnet veldig mange penger, eller???

Jeg vil applaudere Vår Staude som virkelig har skjønt det. Hun sier at ”tenk så mye mindre psykisk sykdom det kanskje ville vært dersom dette hadde vært en del av skolehverdagen.” JA, det er slik det vil bli på sikt, men det kan jo ta mer enn fire år før hele samfunnet ser resultater. Da er det ikke sikkert denne regjeringen sitter der lengre, så da kan vi jo ikke kaste bort penger på å tenke stort, nei vi får heller lappe dekket istedenfor å skifte det ut. 😉

Jeg jobber selv som coach og er til daglig i kontakt med barn både i mitt eget firma, og på en Osloskole. Når jeg har hatt undervisningstimer om psykisk helse/mental trening, så spør jeg ofte barna om de har lyst til å lære dette. Svaret er alltid JA!!! De vil veldig gjerne lære og de sitter som tente lys. Selv de klassene som betegnes som ”bråkete”, følger med, er ivrige og har tusen spørsmål.

Jeg sier ikke mer….

Trine ♥

Fikk et tips om denne bloggen for noen uker siden, og ble grepet av innlegget hans ”uønsket av sine foreldre”. Jeg spurte han om jeg kunne få intervjue han, og fikk ganske raskt et positivt svar.

Han kom til meg en kveld i mars 2014 – en høy, mørk og kjekk gutt på 21 år. Han er egentlig midt i lærerstudiene sine, men er for øyeblikket for syk for vanlige studiedager. Vi satt oss på kjøkkenet mitt der jeg laget en kopp te til oss hver og fra første setning var det god kjemi og praten gikk lett. Dette er en gutt som har opplevd ting det er svært vanskelig å sette seg inn i for veldig mange. Jeg startet intervjuet, og er imponert over hvor godt han husker alt som har skjedd. Han var nylig kommet ut fra et opphold på en institusjon, fordi han rett og slett ble altfor syk til å takle hverdagen. Jeg skal ikke gjenta historien hans i detalj i dette innlegget, det kan du lese selv på beneaththemask.blogg.no, men jeg skal skrive litt om mine tanker rundt det som har skjedd med denne gutten.

Han var et typisk problembarn, som ofte kom i slåsskamper på skolen fordi andre barn terget ham. Han hadde sosiale vanskeligheter sa de. Denne gutten har bodd i et hjem med en mor som har vært psykisk syk, samtidig som hun har misbrukt piller og alkohol. Selv tok han ansvaret for sin søster som var 3 år yngre enn seg. Dette var hans største oppgave i livet på dette tidspunktet. Jeg spurte han hvilken følelse han husket best, frem til han var 12 år og livet var på det verste. Han svarte bare LIVREDD. Tankene og hodet var fylt med omsorg for søsteren sin og at hun skulle ha det bra. Samtidig prøvde han å gjennomføre sine egne lekser, mens moren bare ville dø. Alt dette ble et enormt stress for gutten. I denne perioden hadde de mange konferansetimer på skolen, og lærer sa han var en faglig sterk elev. Etter utredning for ADHD hos BUP (barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk) i 8-9 års alder, får de beskjed om at han ikke har noen diagnose, men at han er en overfølsom gutt. Hva var så grunnen til at han var overfølsom? Det var det tydeligvis ingen som var interessert å finne ut av. Barnevernet ble ikke koblet inn før noen år senere, noe gutten beskriver som ”noen skal ta kontakt før og se barna”. Hvem sitt ansvar er det? I barnevernloven §6-4 – Innhenting av opplysninger, står det at de som jobber med barn har en personlig meldeplikt dersom barn blir mishandlet, det er alvorlig omsorgssvikt eller et barn viser vedvarende alvorlige atferdsvansker. Dette er en meldeplikt som sier at du som jobber med barn ikke kan velge selv om du skal melde eller ikke. Denne loven går foran taushetsplikten eller andre lover. I dette tilfellet ble ikke denne loven fulgt, og noen sviktet på veien. Hvordan livet hans ville vært om noen sa ifra tidligere er det vanskelig å vite i dag. Han mener selv det ville vært bedre. Han sier også at dersom han hadde lært mer om psykisk helse i skolen, så ville det kunne hjulpet han. I dette tilfellet var det for øvrig mor selv som kontaktet barnevernet, fordi hun syntes gutten var for mye å takle.

Dette skriver han på bloggen sin etter intervjuet og samtalen med meg: ”Hun brenner for å få inn psykisk helse som et fag i skolen, noe jeg synes er et flott initiativ. Synes faktisk det er en nødvendighet å få dette implementert på læreplanen. Unge mennesker trenger kunnskap og ulike strategier, for å lære hvordan de skal få kontakt med følelsene sine. Hvordan de kan få økt selvfølelse, lære mer om seg selv, positivitet, selvstendighet, respekt o.l. Det er ingen fag i skolen som får elevene til å lære og reflektere rundt disse viktige temaene – det er på høy tid at noe skjer. Depresjon og psykiske problemer generelt er den nye «folkesykdommen» i Norge, og det trengs større fokus på dette. Jo tidligere man lærer dette, jo bedre.”

Det er på tide at folk våkner opp fra dvalen og ser hva som skjer med barn rundt om i Norges land. Det må gjøres noe snart, vi kan ikke fortsette med brannslukking for alltid.

Denne gutten har nå begynt å blogge for å få ut tankene sine om sine barndoms traumer. Han er merket for livet, noe han mest sannsynlig vil være i mange år fremover. Han er nå opptatt av å få hjelp, noe som er et steg i riktig retning. Det som derimot ikke er så bra er at systemet vårt gjør det vanskelig for han økonomisk, fordi han er student og sykemeldt. Dette er ikke noe han skal bekymre seg over nå.  Jeg håper det finnes noen som kan hjelpe han med dette, og at han blir tatt godt hånd om av de instanser som er inne i bilde. Målet er å bli frisk. Når han blir ferdig utdannet lærer vil han være en kjemperessurs for veldig mange barn og dette gleder jeg meg til å se. Jeg ønsker deg lykke til ”gutten under masken” 🙂

Trine ♥

Sorg er en vond følelse de aller fleste mennesker kommer borti på et eller annet tidspunkt i livet sitt, og på en eller annen måte. Selv har jeg hatt flere sorg-faser i mitt liv, med forskjellig type sorg. Den jeg husker aller best er da mamma døde.

Jeg var på firmatur i Trysil og bråvåknet halv ni av telefonen søndag den 31. oktober 2004. Jeg var trøtt og sliten etter å ha lagt meg sent og fikk mildt sagt sjokk da jeg hørte pappa si at mamma var død. Hun hadde dødd den natten – brått og uventet. Den følelsen kan IKKE beskrives, men det er den verste telefonen og følelsen jeg har opplevd.

Det var bra og godt å ha gode kolleger rundt meg som tok seg av alt, pakket i bilen, trøstet så godt de kunne og kjørte meg hjem. Det er den lengste bilturen jeg har hatt noen gang. Jeg satt nærmest i koma de timene det tok å kjøre derfra og hjem. Da jeg endelig kom til barndomshjemmet mitt skjønte jeg ikke helt hva som hadde skjedd. Heller ikke hvordan jeg hadde kommet meg dit. For meg var det helt uvirkelig, vondt, meningsløst og rart på en gang, selv om mamma var kronisk syk. Legene hadde forsikret om at hun kunne leve i minst ti år til, så dette var helt uforståelig for meg.

Det tok en stund å forstå at jeg ikke skulle få se mamma mer og da jeg etter en god stund forsto, så kom tårene. Jeg kunne gråte hele netter, uten at jeg hadde kontroll over det. Det var ikke noe mønster, og tårene kunne plutselig komme når jeg minst ventet dem. Også i sosiale sammenhenger. Dette var en tung periodene i livet mitt, som også har gjort meg sterkere. Det tok mellom ett og to år å komme over den verste sorgen, men jeg har fortsatt stunder der savnet er stort. Dagen hun døde er litt ekstra sår og vond, selv nå så mange år etterpå. Tenker på mamma gjør jeg ofte.

Mamma var så snill og god, og veldig opptatt av å hjelpe andre mennesker. Hun stilte alltid opp for familien og dem som trengte det. På grunn av sine omsorgsevner var hun et naturlig samlingspunkt og var veldig godt likt av mange.

For min del så er det viktig å anerkjenne mine følelser i slike stunder og være glad for at jeg har hatt en person i livet mitt som jeg har vært så glad i. Jeg liker å tenke at hun fortsatt er med meg på en eller annen måte. 🙂 

Til deg som sørger eller er rundt en person som sørger. Anerkjenn sorgen, vær forståelsesfull og la deg selv/personen få tid og rom til å sørge. En sorg kan føles veldig ensomt, så still opp når de sørgende trenger deg, og vis at du bryr deg. Det er ingen som har vondt av litt ekstra omsorg og kjærlighet i en tøff periode. Sorg er like forskjellig som mennesker er forskjellige, og noen tror den verste sorgen er like etter tapet. Sorg kommer i bølger og tar ofte mye lengre tid enn man tror. Vær klar over dette når du er i sorg selv eller har noen rundt deg som sørger. En av grunnene til at det tar tid er alle fasene, dagene, årstidene, tradisjonene og øyeblikkene vi skal igjennom i løpet av et år. Da går tankene fort til den du har mistet, som du nå ikke kan dele øyeblikket med.

Til slutt, husk å fortelle dine nære at du er glad i dem – en dag er det for sent.

«Sorg er kjærlighetens pris…»

(Nils Bredesen)

Trine ♥

Mamma og meg 🙂

Mamma 🙂

Mitt nye liv er godt i gang, og jeg har bodd i leiligheten min i snart 4 uker. De første dagene helt alene føltes det litt trist og ensomt, men det varte ikke lenge før jeg fant roen. Jeg storkoser meg når jeg har gutta mine og det samme når jeg er bare meg. Det å være tilfreds med livet, er en fantastisk god følelse å ha. Det er godt å si det og godt å føle det.

En ting som ble veldig tydelig for meg i den situasjonen jeg har vært i, var det med fokus. Jeg har vært gjennom mange følelser og tanker i det siste. For eksempel før vi flyttet var jeg sliten fordi det var så mye å gjøre, tenke på og sortere av tanker. Da var fokuset at jeg var så sliten, og jeg ble ikke akkurat mer pigg av den grunn. Når jeg tok over leiligheten var fokuset på oppussing, og det var stort sett det jeg tenkte på og gjorde dag og natt. Det var ikke så mye annet som kom til meg i disse periodene enn det jeg fokuserte på. Jeg visste at dette var en liten periode av livet mitt og at det var viktig å ha fokus på de forskjellige tingene. Når jeg sakte men sikkert jobbet meg gjennom de forskjellige fasene, så kom dagen der vi flyttet inn. Da var fokuset å komme i orden, og vips så var leiligheten slik som jeg ville at den skulle være. Nå har jeg som jeg sa bodd her i snart 4 uker og fokuset mitt i det siste (i tillegg til barna så klart) har vært jobb, glede og lykke. Jeg opplever nå å få flere jobber enn jeg har gjort på en god stund, og kan med hånden på hjerte si at jeg har både glede og lykke i livet mitt og det er en veldig deilig følelse. Konklusjonen for meg er at DET JEG HAR FOKUS PÅ BLIR DET MER AV. Dette gjelder egentlig alt, så om jeg har fokus på negative ting så får jeg mer negativt i livet mitt. Har jeg fokus på positive ting så får jeg mer positivt i livet mitt. Har du fokus på veldig mye på en gang vil det oppleves som stress. Vi velger selv hva vi vil ha fokus på. Skal du som meg igjennom en utfordrende fase, så vær bevisst og jobb deg igjennom den steg for steg.

Hva har du fokus på?

Får det deg fremover, stopper det deg, eller tar det deg gjennom en situasjon? Del gjerne dine tanker i kommentarfeltet.

Sliter du med å holde riktig fokus, send meg gjerne en mail på trine@diameta.no – så får du noen gratis tips tilbake i mailboksen din.

Trine ♥

Her er et bilde av min hverdagskos:

I forrige uke overtok jeg leiligheten vår, jiiiiippppppiiiiiiiii 😀 Oppussingen er i gang og x antall lag med tapet er fjernet. Det føles helt fantastisk å endelig være sååå nær innflytting. Samtidig så er jeg veldig utålmodig, spent, forventningsfull, sliten og glad. Jeg kunne lagt ut om hvor distré og fjern jeg blir når jeg har så mye å tenke på, men hvis glemte nøkler, brente toast og at jeg ikke hører når noen snakker til meg sier deg noe, så er det der jeg er nå. 🙂

Nå har vi bodd over 3 uker hos pappa og Aase. Aase er den snilleste, mest omtenksomme stemoren jeg vet om og pappa har jo alltid vært min snille og hjelpsomme far. Jeg må si jeg er utrolig takknemlig til de sprekeste syttiåringene jeg kjenner som har tatt imot oss med åpne armer. Vi har blitt bortskjemte med deilige hjemmelagede middager hver dag, masse hjelp til utflytting og nå snart til innflytting, og mange gode samtaler har det også blitt.

Selv om vi har hatt det fint og blitt tatt i mot med åpne armer, så har jeg i denne perioden kjent en følelse av å leve i et vakuum ved å ikke ha mitt eget hjem. Jeg vet jo at det kun er for en periode, men hva med de som ufrivillig ikke har noe de kan kalle sitt eget hjem. Jeg lurer på hva de føler, når jeg kjenner på denne følelsen etter kun 3 uker. Dette setter visse ting, (som mange tar for gitt) i perspektiv for min del. Det gjør at jeg kommer til å være enda mer takknemlig over hvor heldig jeg er som har et sted jeg kan kalle mitt hjem. I den store sammenhengen så er ikke dette noe å sutre over, men jeg synes det er viktig å reflektere over hvilke følelser som dukker opp hos meg selv, spesielt i en situasjon utenom det vanlige.

Nå gleder jeg meg stort til å gå inn i en NY EPOKE. Den skal fylles med nye og eksisterende drømmer, ønsker, mål, glede, lykke og takknemlighet innenfor viktige livsområder som barn og familie, jobb, kjærlighet, venner, fritid, selvutvikling og reise. Dette er alle livsområder som er viktige å ta vare på for min del, noen ganger blir det mindre av noen av dem, men alle er viktige på sin måte.

Jeg vil oppfordre deg til å bli bevisst hvilke livsområder du har og kanskje også finne ut hva som er viktig for deg innenfor de forskjellige områdene. Dette vil hjelpe deg til å få klarhet i om du lever livet ditt i henhold til dine egne verdier, eller andre sine. Gjør du det som er riktig for deg eller går du på akkord med hva som er viktig for deg?

Trine ♥

PS: Dersom du har lyst til å finne ut mer om livsområder og dine grunnleggende verdier, send meg en mail på trine@diameta.no, så sender jeg deg en oppskrift som du kan følge helt på egen hånd. Dette vil gi deg en oversikt over livet ditt, samtidig som du blir litt bedre kjent med deg selv. Dette er et helt uforpliktende og gratis bidrag til deg fra meg. 🙂

De siste to månedene har vært vanskelige, utfordrende, skremmende, lettende og lærerike.

For cirka to måneder siden ble det et faktum at min samboer og jeg flytter hver for oss etter 9 år. Jeg har gått igjennom mange lag av følelser fra å være i en slags sjokktilstand, trist og lei meg, nedstemt, fortvilt, nøytral, lettet, glad og fornøyd. Selv om det var et bevisst valg fra begge, var det for meg skremmende når valget var tatt. Etter det har vi tatt kontakt med megler, ryddet hele huset, tatt bilder av heimen, hatt takstmann, gjort en del siste finpuss som ikke ble gjort i den STORE oppussingen, snakket med barna (dette var det vanskeligste), lagt ut på Finn.no, hatt visning, solgt huset, snakket med banken, kjøpt nye leiligheter. Puuuuuhhhhh – det har vært de mest intense månedene på leeeenge. I tillegg har jeg jobbet masse, holdt kurs, vært på kurs flere helger, vært syk, og nå til slutt hatt en etterlengtet juleferie. Den kom godt med! Vi har hatt en deilig og avslappende ferie sammen, slik vi også skal fortsette med i årene fremover. 🙂

Vi mennesker er skapt for utfordringer. Så lenge vi tar vare på oss selv, takler vi til tider ganske store utfordringer også. Det å være bevisst i en slik prosess, på å ta vare på seg selv er viktig. Jeg har prøvd så godt jeg kan å ta vare på meg selv. Jeg tok kontakt med en av mine kollegaer, Nina Ruud, som kom til min unnsetning ganske tidlig i prosessen. Dette var til enormt stor hjelp for meg. Jeg tror ikke jeg ville taklet dette sånn som jeg har gjort om det ikke hadde vært for gode samtaler med henne. Det å takle endringer, er en god erfaring og en god egenskap å ha med seg i ryggsekken. Jeg har i denne prosessen lært at jeg er mye sterkere enn jeg trodde jeg var.

Når det gjelder det å flytte hver for oss, så er dette et valg vi har tatt sammen. Da med utgangspunkt i hva som er best for både barna og oss selv. Vi kunne fortsatt videre, og hatt det sånn halvveis bra – men det ville ført til unødig slitasje på vennskapet over tid. Det gjelder å finne en fornuftig balanse mellom det som er egoistisk motivert og det som er direkte selvutslettende – for oss to er delt omsorg en god løsning som gir motivasjon til samarbeid og samvær på alles premisser. I vår situasjon ser barna to voksne som klarer å samarbeide godt, og som gjør noe konstruktivt med situasjonen før det oppstår konflikter eller støy som går ut over alle. Bra for oss – bra for barna!

Noen tanker jeg har gjort meg foreløpig i denne prosessen er at:

Livet er for kort for å vente på at man kanskje skal få det bra, det er ikke sikkert den dagen kommer. Man må gå ut å gjøre noe for seg selv, for at livet skal bli så bra som det kan bli. Noen mennesker har det fint med å dele livet med en person, og så lenge de har det fint – er alt bare helt strålende. Det er når man føler inni seg en utilfredshet, har en dårlig magefølelse eller rett og slett ikke har det bra – man bør gjøre noe for å endre på dette. Valget må man ta selv, hva passer best for meg. Når det gjelder barn som er involvert, så er de bedre enn oss voksne på å takle endringer. Det gjelder å fortelle det på en fornuftig og bra måte, og sørge for et godt samarbeid i etterkant.

Nå står snart flyttingen for tur og alle er spente og gleder seg til dette. Jeg er forventningsfull og gleder meg til hva 2014 vil bringe, både i jobbsammenheng og i en splitter ny livssituasjon! Jeg ønsker alle lesere et fantastisk nytt år fylt med nye muligheter for suksess, glede og lykke. 🙂

♥ Trine