Fikk et tips om denne bloggen for noen uker siden, og ble grepet av innlegget hans ”uønsket av sine foreldre”. Jeg spurte han om jeg kunne få intervjue han, og fikk ganske raskt et positivt svar.

Han kom til meg en kveld i mars 2014 – en høy, mørk og kjekk gutt på 21 år. Han er egentlig midt i lærerstudiene sine, men er for øyeblikket for syk for vanlige studiedager. Vi satt oss på kjøkkenet mitt der jeg laget en kopp te til oss hver og fra første setning var det god kjemi og praten gikk lett. Dette er en gutt som har opplevd ting det er svært vanskelig å sette seg inn i for veldig mange. Jeg startet intervjuet, og er imponert over hvor godt han husker alt som har skjedd. Han var nylig kommet ut fra et opphold på en institusjon, fordi han rett og slett ble altfor syk til å takle hverdagen. Jeg skal ikke gjenta historien hans i detalj i dette innlegget, det kan du lese selv på beneaththemask.blogg.no, men jeg skal skrive litt om mine tanker rundt det som har skjedd med denne gutten.

Han var et typisk problembarn, som ofte kom i slåsskamper på skolen fordi andre barn terget ham. Han hadde sosiale vanskeligheter sa de. Denne gutten har bodd i et hjem med en mor som har vært psykisk syk, samtidig som hun har misbrukt piller og alkohol. Selv tok han ansvaret for sin søster som var 3 år yngre enn seg. Dette var hans største oppgave i livet på dette tidspunktet. Jeg spurte han hvilken følelse han husket best, frem til han var 12 år og livet var på det verste. Han svarte bare LIVREDD. Tankene og hodet var fylt med omsorg for søsteren sin og at hun skulle ha det bra. Samtidig prøvde han å gjennomføre sine egne lekser, mens moren bare ville dø. Alt dette ble et enormt stress for gutten. I denne perioden hadde de mange konferansetimer på skolen, og lærer sa han var en faglig sterk elev. Etter utredning for ADHD hos BUP (barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk) i 8-9 års alder, får de beskjed om at han ikke har noen diagnose, men at han er en overfølsom gutt. Hva var så grunnen til at han var overfølsom? Det var det tydeligvis ingen som var interessert å finne ut av. Barnevernet ble ikke koblet inn før noen år senere, noe gutten beskriver som ”noen skal ta kontakt før og se barna”. Hvem sitt ansvar er det? I barnevernloven §6-4 – Innhenting av opplysninger, står det at de som jobber med barn har en personlig meldeplikt dersom barn blir mishandlet, det er alvorlig omsorgssvikt eller et barn viser vedvarende alvorlige atferdsvansker. Dette er en meldeplikt som sier at du som jobber med barn ikke kan velge selv om du skal melde eller ikke. Denne loven går foran taushetsplikten eller andre lover. I dette tilfellet ble ikke denne loven fulgt, og noen sviktet på veien. Hvordan livet hans ville vært om noen sa ifra tidligere er det vanskelig å vite i dag. Han mener selv det ville vært bedre. Han sier også at dersom han hadde lært mer om psykisk helse i skolen, så ville det kunne hjulpet han. I dette tilfellet var det for øvrig mor selv som kontaktet barnevernet, fordi hun syntes gutten var for mye å takle.

Dette skriver han på bloggen sin etter intervjuet og samtalen med meg: ”Hun brenner for å få inn psykisk helse som et fag i skolen, noe jeg synes er et flott initiativ. Synes faktisk det er en nødvendighet å få dette implementert på læreplanen. Unge mennesker trenger kunnskap og ulike strategier, for å lære hvordan de skal få kontakt med følelsene sine. Hvordan de kan få økt selvfølelse, lære mer om seg selv, positivitet, selvstendighet, respekt o.l. Det er ingen fag i skolen som får elevene til å lære og reflektere rundt disse viktige temaene – det er på høy tid at noe skjer. Depresjon og psykiske problemer generelt er den nye «folkesykdommen» i Norge, og det trengs større fokus på dette. Jo tidligere man lærer dette, jo bedre.”

Det er på tide at folk våkner opp fra dvalen og ser hva som skjer med barn rundt om i Norges land. Det må gjøres noe snart, vi kan ikke fortsette med brannslukking for alltid.

Denne gutten har nå begynt å blogge for å få ut tankene sine om sine barndoms traumer. Han er merket for livet, noe han mest sannsynlig vil være i mange år fremover. Han er nå opptatt av å få hjelp, noe som er et steg i riktig retning. Det som derimot ikke er så bra er at systemet vårt gjør det vanskelig for han økonomisk, fordi han er student og sykemeldt. Dette er ikke noe han skal bekymre seg over nå.  Jeg håper det finnes noen som kan hjelpe han med dette, og at han blir tatt godt hånd om av de instanser som er inne i bilde. Målet er å bli frisk. Når han blir ferdig utdannet lærer vil han være en kjemperessurs for veldig mange barn og dette gleder jeg meg til å se. Jeg ønsker deg lykke til ”gutten under masken” 🙂

Trine ♥