Jeg tror jeg må være litt ærligere om hvilke historier jeg har blitt fortalt over flere år fra foreldre og uskyldige barn, som fortvilet bare prøver å komme seg gjennom skolehverdag og fritid. Barn og ungdom ønsker helst å være med venner, ha det bra med familien, delta på fritidsaktiviteter og ha det bra har jeg blitt fortalt.

Historiene fra alle disse foreldrene over mange år er ganske like dessverre. De forteller om et system som ikke fungerer optimalt for deres barn. De forteller at for at barnet deres skal få den hjelpen de sårt trenger på skolen, så må de søke hjelp i det offentlige hjelpeapparatet. Der blir de stort sett etter hva jeg har blitt fortalt møtt med en diagnosejakt. Mye verdifull tid blir brukt på å finne en diagnose, ellers får ikke barnet ekstra ressurser på skolen. Det er mye fortvilelse, bekymringer, irritasjon og håpløshet som ligger bak mange av disse historiene.

Jeg har jobbet i skolen selv, både med skolemiljø og enkelt elever og sett mange barn falle mellom to stoler. Barn som med litt ekstra ressurser fra fagpersoner innenfor mental helse kunne gjort underverker for både barnet, klassemiljø og ikke minst lærer. Det er mange barn som ikke trenger en diagnose, det er jeg ganske sikker på.

Med denne måten å hjelpe barn, så kan vi risikere å bidra til flere syke voksne. Mange trenger BUP, så det er ikke det jeg vil frem til nå. Mitt poeng er at en del kunne fått lavterskel hjelp.

Min påstand er at ikke alle som får beskjed (via støtteapparatet) om å ta kontakt med BUP burde ha et stort behov for å gjøre det. Det bør være rom for å få inn ekstra ressurser i skolen, uten å involvere en offentlig hjelpeinstans som har som hovedoppgave å hjelpe de med psykiske lidelser. Det kan i verste fall føre til feil bruk av et viktig tilbud til noen som sårt trenger hjelpen BUP kan gi, og det skaper enda lengre køer i det offentlige hjelpeapparatet.

Mange barn og ungdom som har kommet til oss, har etter å ha vært hos BUP over en periode (noen ganger flere år) etterlyst flere verktøy. De sier til sin mor og far, sitat: «det eneste jeg gjør hos BUP er å fylle ut spørreskjemaer og prate om problemene. Nå er jeg lei av det – jeg vil heller ha noen konkrete verktøy». De unge etterlyser selv verktøy!!! Det syns jeg vitner om kloke barn og ungdom. De er løsningsorienterte og sier ifra at nå er det nok prat, nå vil jeg lære noe mer.

Min erfaring etter å ha jobbet med barn, ungdom og foreldre i mange år er at det er nettopp det de trenger. Flere verktøy for å hjelpe seg selv og ha gode relasjoner. Barn og ungdom er faktisk veldig opptatt av hvordan de kan ha det bra, det har jeg sett gang på gang når jeg underviser i Diameta sin verktøykasse.

Konklusjonen er at barn og ungdom trenger å lære mer om sin egen mentale helse. Dette er lavterskel og primærforebygging, dette bør komme inn via skolen som ekstra ressurser og dette må gjøres av fagpersoner. I tillegg så bør alle barn i Norge undervises i faget folkehelse og livsmestring av enten lærere som kan dette faget eller fagpersoner innenfor mental helse. Til slutt så du ikke misforstår meg. Jeg mener ikke at alt om dette temaet skal legges utelukkende over på barn og ungdom. Det er også svært viktig at foreldre og støtteapparatet rundt et barn vet hvordan man kan støtte oppunder barnets selvfølelse og livsmestring.

Trine ♥