Gjesteblogg av Helene Nygård:

Kreft!!! Cellegift!!! 2 ord som slår ned som et lynnedslag og hverdagen som man kjenner den og har planlagt for blir totalt snudd opp ned og bak fram – og det eneste som gjelder er å holde hodet over vannet.
Å oppleve at den du elsker høyest av alt i verden står midt i en diagnose som dessverre har en utrolig livsfryktende klang er noe av det desidert verste man opplever som mamma – hva i all verden har jeg gjort galt for at ungen min skal måtte oppleve dette? Om jeg kunne tatt denne kampen for deg så hadde jeg lagt meg selv lenket til alle undersøkelsene presset inn på en liten kropp ila 48 timer på sekundet. Over et døgn med faste, narkoser og nåler og prøver, prøver, prøver. Operasjon for å legge inn ledning rett til hjertet så medisinering skal gå rett inn og endeløse timer med drypp og drypp inn i blodårene. Se gifta sakte men sikkert ta fargen vekk fra ny sommerbrun hud, og se en ellers så aktiv gutt ligge time etter time i en seng. Og så er det tanken på de ungene som ble igjen hjemme da vi måtte dra inn på Rikshospitalet i hui og hast – om det holder hardt å føle seg som en noenlunde Go’nok mamma nå??

Dagen 12.juni kommer jeg altfor godt til å huske – det begynte 11 dager før da en akutt neseblødning som ingen klarte å stoppe førte til at de oppdaget en klump i svelget – denne ble det hentet ut prøver fra for å ta biopsi, og vi ble sendt hjem på perm fra sykehuset – fortsatt med håpet om at denne skulle være enkel å bare fjerne. Så ringer de med beskjeden fra Rikshospitalet om at dette er barnekreft av typen non hodgins b celle lymfom og en helt ny verden med begreper, prognoser, behandlingsprotokoller og rutiner når medisinen som faktisk skal gjøre deg frisk kommer til å gjøre deg syk åpenbarer seg i løpet av en ti minutters samtale…. Jeg noterer så blekket spruter, organiserer oppi hodet alt fra pakking til å hente barn på skolen og komme seg veien som virker alt for lang….

Beskjeder ble gitt og de nærmeste involvert – ironien er at du selv er helt kald og rolig imens andre gråter på telefonen.
Superhelten selv tar alt med knusende ro, og det eneste du tenker er å følge opp denne roen, og inderlig gi han all din styrke.

Det første som møter oss innafor Rikshospitalets altfor store bygninger er beskjeden om at vi skal bli helt friske! Heldigvis – puste ut litt – men så begynner den lange ferden på cellegift som kommer til å bryte ned immunforsvar og friske celler i kampen for å utrydde de sure kreftcellene. Midt oppi alt så er det fantastisk med et helsevesen som viser seg fra sin aller beste side. Og hjernen går på autopilot og munnen smiler og ler og sier at dette er peace of cake for en superhelt.
Men hjertet blør og alt annet blir så fjernt og uvirkelig. Jobb? Ferieplaner? Sommeravslutninger?
Strekker ikke til på noe – går i en døs og sympati faster med ungen – prøver å sove, men ser for seg den lille gutten din som tappert prøve å holde motet oppe selv om han aner rekkevidden av det han nå må igjennom.

Aldri har jeg følt meg så utilstrekkelig overfor alt og ingenting – men det spiller heller ingen rolle; det eneste jeg skal ha fokus på er barna mine og at de skal fortsatt føle at de er mer verdt for meg enn noe annet – og at dette skal vi fighte sammen.

Retter en stor takk til venner og familie og klassekamerater, kolleger og andre – for når det virkelig gjelder; da får man også støtte fra de rundt på selvfølelsen – ikke en gang har vi følt på at noen andre mener at vi ikke strekker til. Tvert imot så ønsker alle å stille opp ekstra for han og for oss.

Og superhelten selv?? Er forberedt på å bekjempe de sure kreftcellene med både videospill inspirert av gylne sverd og en god porsjon herlig og smittende humør ❤
Jeg heier så på deg Lucas, ufattelig stolt av å være din mamma – og så håper jeg du vet at jeg nå yter mitt aller beste for deg og dine søsken.

Helene Nygård (gjesteblogger for anledningen) ♥