Jeg holdt et foredrag om å være gründer for 10. trinn på en skole i Oslo, der jeg fortalte om hvor fint det er å være gründer og få lov til å holde på med noe jeg selv har skapt – og det er jo TØFT, men det var også viktig å fortelle dem at det ER tøft.

Jeg er en gründer innenfor sosialt entreprenørskap, som har startet noe for meg selv, i Norge!!!

Norge er et rikt land med mange muligheter for vi har jo tross alt olja, NAV og Innovasjon Norge.

Allikevel opplever jeg som mange andre, utfordringer med å drive for meg selv. Det er rett og slett altfor dårlige rammebetingelser for gründere (synes jeg). Jeg har hittil hatt et enkeltpersonforetak noe som i seg selv er en stor risiko. Jeg har hverken rett på sykepenger (fra dag 1) uten å betale en formue i forsikringer eller dagpenger om jeg skulle risikere å ikke lykkes med det jeg gjør.

Når firmaet vokser og man trenger flere mennesker, så er det altfor stor risiko å ansette noen i et enkeltpersonforetak. Derfor er man nødt til å starte et AS. Dette gjør ting veldig raskt MYE mer komplisert og det koster MYE mer å drive et AS enn et Enkeltpersonforetak. Der er det arbeidsgiveravgift, OTP, feriepenger, regnskapsfører, revisor, forsikringer, avtaler, vedtekter, stiftelsesdokumenter og gud vet ikke hva annet man skal passe på. Bare jobben med å passe på alt dette tar alt for mye tid.

Jeg skulle virkelig ønske at det var lettere å starte for seg selv i Norge. Resultatet av bedre rammebetingelser for gründere blir forhåpentligvis at man ikke trenger å satse hus og hjem, ta opp ekstra lån, få inn investorer eller støtte fra Innovasjon Norge (det å få støtte fra Innovasjon Norge er i seg selv et kunststykke). I Tyskland får man visst seks år skattefritak hvis man starter for seg selv fikk jeg høre her forleden, og ikke vet jeg om det er sant, men DET hadde vært noe det kjære politikere. Da hadde man kanskje ikke trengt å ta opp lån, nei vent litt – det får man jo ikke som gründer for gründervennlige banker finnes ikke. Man hadde i hvert fall sluppet (i en startfase) å betale tilbake halve inntekten til ”systemet” som ikke bidrar til trygghet og gode rammebetingelser for enkeltpersonforetak i hvertfall. Det ER faktisk ikke rart folk ikke TØR å bli gründere i Norge.

Jeg har skapt noe som jeg vet kan gjøre en forskjell for andre menneskers liv, det kalles å være en sosial entreprenør og dette er noe jeg virkelig liker å gjøre. Jeg brenner så mye for det jeg driver med at jeg til tider blir ganske sliten, men det er prisen man må betale for å være en gründer med voksesmerter og tro på produktet sitt. Jeg er privilegert som har funnet mitt kall her i livet, det er jeg veldig takknemlig for og jeg storkoser meg i jobben min. Jeg skulle bare ønske det var mer trygghet for gründere som tør å satse, og jeg vet jeg snakker for flere enn meg selv. Enda mer utfordrende er det å være en sosial entreprenør, da effekten av for eksempel forebygging som vi holder på med ikke viser seg samfunnsmessig før om mange år. Her bør det ses mer på hvilken verdi det skaper for enkeltmennesket, er min mening. Noen ganger skulle jeg virkelig ønske jeg enten kunne trylle eller at politikerne tar gründerne og ikke minst sosiale entreprenører mer på alvor!

Til slutt: En gründer kan ikke vite og kunne alt selv. Da er det fint å få hjelp fra andre til rådgivning, mentoring, coaching, veiledning og strategi tenking. Jeg er så takknemlig for dere som allerede har bidratt og kommer til å bidra i oppbyggingen og videreutviklingen av Diameta og Go´nok. Det hadde ikke gått uten deres hjelp. Ønsker meg like god hjelp i fremtiden. 🙂

Trine ♥