Det er mange barn som opplever at foreldrene går fra hverandre. En del foreldre takler dette på en god måte, slik at barna også takler det på en god måte. Andre foreldre takler det ikke i det hele tatt og lar det gå utover barna sine, og seg selv. Dersom du kom opp i en slik situasjon, hvilken måte ville du valgt?

Det ALLER viktigste i denne prosessen er at de voksne fortsetter å være fornuftige voksne mennesker. To ting å ha i bakhodet: 1. Hva er det beste for barna? 2. Er denne oppførselen det beste for barna? Dersom du kjenner at du ikke klarer å legge fra deg de negative følelsene, bitterhet, skam eller det som plager deg – søk hjelp. Tidlige samtaler kan være en god forebyggende modell for å komme seg videre og inn i et godt samarbeid. Da unngår du/dere kanskje at situasjonen blir enda verre.

Dersom du ikke får hjelp vil ringvirkningene kunne være at det går utover barna dine. Har du tenkt på at når du har negative tanker og følelser ovenfor din ekspartner, så er det barna dine som lider mest? Selv om det er den andre parten som har gått fra deg, så er det du som velger om du vil  fortsette å ha et dårlig samarbeid. Dette påvirker barna dine ekstremt dårlig, og hvis det fortsetter over tid, så vil barna kunne få varige emosjonelle sår. Det er mange ulike grunner til at foreldre skiller lag, og det er kanskje mange som tenker jeg oppfører meg jo bra, det er den andre som oppfører seg dårlig og får meg til å oppføre meg dårlig. Det kan du godt tenke, men det gjør ikke situasjonen bedre. Den eneste som kan endre på noe, er deg selv. Kanskje du til og med må svelge noen kameler. Jeg spør ofte foreldre jeg jobber med: Er det du gjør eller sier nå til det beste for barnet ditt? Er det skittkasting og stridigheter så er svaret klart og tydelig; NEI. Snakker du negativt om den andre forelderen foran barnet ditt, så setter du barnet i en vanskelig situasjon. Barn er lojale og glad i begge sine foreldre og vil derfor kunne gå i forsvar, eller adoptere dine negative følelser. Er det slik du vil ha det?

En skilsmisse er en endring i livet til de involverte. Jeg skjønner at det kan være noen som føler at de har trukket det korteste strået. Vær ærlig og spør deg selv om du virkelig hadde det bra i forholdet ditt? Ikke tro at det finnes kun én fasit eller at alle MÅ leve sammen resten av livet, koste hva det koste vil. Hvis du ikke har det bra eller opplever at den andre ikke har det bra, vær ærlig med deg selv. Dersom det er du som tviholder på forholdet – vil du virkelig fortsette i et forhold som den andre vil ut av? Har du vonde følelser så ta dem på alvor og snakk med noen om du ikke klarer å håndtere de på egen hånd. Det er en investering både for din og barna sin fremtid. Hva skjer om du kan tenke at en forandring er starten på noe nytt. Det vil bli lettere etter hvert, selv om du føler at livet er blodig urettferdig akkurat nå. Jeg vil bare presisere at jeg har full forståelse og respekt for at noen brudd er veldig vanskelige å håndtere, men desto viktigere er det å få til en god situasjon for barna. Poenget mitt er: tenk på hvordan barna dine reagerer og agerer når de har foreldre som ikke klarer å samarbeide. I verste fall kan barna ta på seg all skyld og høyst sannsynlig få emosjonelle problemer i lang, lang tid. Hva lærer du dem da om å takle utfordringer? Hvilken rollemodell er du? Hva lærer du barnet ditt om å takle egne følelser?

Jeg kan forstå hvis noen tar seg nær av det jeg skriver her. Tenk litt over det som står her før du eventuelt går i forsvar, og kartlegg din egen situasjon. Hvis dere har kommet opp i, eller skulle komme i en slik situasjon, så er det viktig å tenke på hva som er til barnas beste. Det er ikke barna dine som har valgt situasjonen, men det kan de fort vekk tro. Vær en smart forelder, snakk med noen, søk hjelp og velg et godt samarbeid med din ekspartner. Barn har det bra når foreldre har det bra.

Trine ♥