I lys av dagens knallbra VG-artikkel, kjære storebarnsforeldre fra journalist Guro Hoftun Gjestad, så vil jeg dele med dere hva jeg har på hjertet.

Foreldrene

Jeg er enig med henne i at det ikke er så mange som skriver om de store barna, og det er ikke så lett å gi råd til foreldre som har barn i denne målgruppen. De store barna har blitt store og har sine egne meninger. Det er jobben vi foreldre gjør FØR de store barna blir store vi må ta tak i. Den forebyggende jobben! Her er det viktig at barnet får riktig veiledning, oppfølging og opplæring. Hvem skal gjøre den jobben? For at barn skal få være barn, må vi voksne være voksne. Først og fremst så er det foreldrene, det er vi som har hovedomsorgen for barnet vårt. Det er vi som skal gi barna et godt og solid fundament for fremtiden. Etter dette er det skolene som har jobben med den faglige utviklingen til barnet, deretter kommer andre instanser inn i bildet om det er bekymringer for faglig utvikling eller den primære omsorgen til et barn. Alle de involverte i et barns liv må fungere for å få optimale resultater.

Foreldrene er viktigst for barnet og mange foreldre gjør en god jobb. Det er på den andre siden dessverre også mange foreldre som IKKE gjør en god nok jobb. Rapporter som viser ungdom som dropper ut av videregående skole, er deprimerte, gutter som sakter akterut eller sliter er IKKE lovende. Jeg mener ikke at det KUN er foreldrenes feil, men mange foreldre har en del mer å hente på hvordan de oppdrar og følger opp barna sine. Kanskje er det noen barn som trenger ekstra støtte en periode i livet. Det kan være ulike utfordringer og omstendigheter i et barns liv, og noen er mer disponert for nedstemthet eller andre type følelser som krever ekstra støtte fra oss foreldre. Vi bør lære barna å håndtere ulike følelser og gi mestringsstrategier tidlig. Du har kun barna til låns, de skal bli selvstendige individer og det er slik vi må veilede de.

Skolen

En annen viktig instans barna kommer borti er skolen. Jeg har lenge lurt på hvordan èn lærer skal klare å følge opp 27 – 30 elever. Det sier seg selv at dette ikke går. Snakket med en professor for noen uker siden og han var også enig i at dette nærmest er helt umulig. Han har vært rundt omkring i hele verden og sett hvordan andre land klarer å se den enkelte elev, men de bruker også helt andre metoder enn det norske skoler gjør. Kanskje Norge kan la seg inspirere av andre land?

Historien om gutten som droppa ut…

Se for deg en som gutt starter på ungdomsskolen. En urolig gutt med litt mangelfull oppfølging hjemmefra. Gutten har lært svært lite på skolen da skolen også har gitt han litt opp. Denne gutten er kjempeglad i å tegne og uttrykke seg visuelt, dette har han gjort minimalt i skolesammenheng. På grunn av sin manglende faglige kunnskap har han nå tre år foran seg med enda flere nedturer og så mange elever i klassen, at hans behov blir tilsidesatt – igjen. Han får gjennomgående dårlige karakterer på ungdomsskolen og blir sett på som et ”problembarn”. Når han skal søke seg på videregående skole kommer han dessverre ikke inn på den linjen han vil fordi karakterene hans er for dårlige. På videregående er ALL MOTIVASJON borte og han opplever minimalt med mestring i skolesammenheng. Gutten forsvinner inn i en verden med online dataspill, dårlig kosthold, lite mosjon og soving. Han har diskusjoner med foreldrene på hjemmebane og får lite forståelse og støttende tilbakemeldinger. Han føler seg alene! Det ender opp med altfor mye fravær og han dropper ut av skolen. Dette er en oppdiktet historie, men basert på det jeg ser foreldre, skole og samfunnet vårt kan gjøre med barna våre i værste fall. Hvis denne gutten hadde blitt sett for sine egenskaper, evner og talenter, blitt bygget opp og motivert i forhold til sine styrker på skolen og i kontakt med hjemmet, hadde historien kanskje fått en annen litt mer positiv utvikling. Dette kan dere sikkert tenke dere til selv. 🙂

Forebygging

Jeg tror jobben for disse store barna må begynne tidligere. Vi MÅ forebygge og ikke drive med brannslukking. Vi må lære barna sosial kompetanse. Da mener jeg ikke vanlig oppdragelse, men mestringsstrategier. Verktøy for å håndtere ulike følelser, situasjoner og bevissthet rundt dette. På bakgrunn av det jeg har sett i jobben min og behovet i samfunnet vårt i dag har jeg over endel år utviklet flere kurs, for barn og foreldre. Disse kursene heter «barnekurs for bedre selvfølelse – med forebyggende verktøy for mestring og glede 9 – 13 år» og «MINIKURS FOR FORELDRE«. De to er tett knyttet sammen og foreldrene settes inn i noe av det barna lærer for å følge opp hjemme. Jeg holder også et mer omfattende foreldrekurs sammen med min kollega, Nina Ruud som heter «Foreldreverktøy – et kurs for deg som vil lære hvordan du kan påvirke barnet ditt til bedre selvfølelse og tro på seg selv». Jeg har et ønske om at vi øker kompetansen hos den enkelte, barn og foreldre i første omgang, så vil vi se at flere barn vil få et bedre liv ved å gi de enkle verktøy å bruke i hverdagen.

Store barn

Har du et stort barn som sliter, så motiver han eller hun til å få hjelp fra en fagperson. Jeg vet at det ikke er så lett for foreldrene å nå frem til ungdommene som allerede sliter. La noen andre ta jobben for deg, støtt så godt du kan selv og velg de som har erfaring med målgruppen. Jeg håper mange barn vil få gleden av å delta på mine kurs for barn og jeg har tro på å gi barn verktøy og bevissthet før de blir ungdommer.

Trine ♥