Har du møtt et ufordragelig problembarn noen gang? Jaaaa, vil mange svare på dette spørsmålet samtidig som de hever øyebrynene og himler med øynene… – også forteller de videre om den dårlige oppførselen til barnet og at de ikke tåler trynet på det og ikke vil at sine barn skal være i nærheten av dette barnet. Dette forteller de selvsagt videre til andre foresatte, sånn at ALLE skal vite at dette barnet rett og slett er helt ufordragelig.

SLUTT MED DET!!!

Min erfaring med disse såkalte «ufordragelige» barna er at de er akkurat like gode som andre barn innerst inne, bortsett fra at det er noe som har gjort at de oppfører seg annerledes. Jeg vil tørre å påstå at med god oppdragelse og godt miljø rundt et barn, så blir ikke barn slik av seg selv. Den tillærte adferden kan kanskje kalles ufordragelig, men barna ER ikke ufordragelig i ett og alt. Et barn vet ikke alltid at det går an å si ifra at de ikke har det bra, dette må de lære seg. Derfor er det viktig å IKKE sette barn i ufordragelig båsen, men heller se bakenfor det barnet gjør. Ta frem empatien og se barnet, bli kjent med personen bak adferden sånn at barnet blir trygg. Spør barnet om interesser, vær nysgjerrig, få barnet i tale og ha en dialog med barnet – ikke en monolog. Kjefting fungerer svært sjeldent på barn som har vondt i følelsene sine. Empati, anerkjennelse og genuin interesse fungerer mye bedre – jeg snakker av erfaring. Hjelp heller barnet, kanskje det ikke er så mye som skal til. Dersom du avdekker alvorlige ting, ta kontakt med fagpersoner som kan veilede deg videre.

Barn trenger å forstå at når de velger å oppføre seg dårlig, så vil det få et annet resultat enn de kanskje i utgangspunktet var på jakt etter. Spør barnet hvordan de ønsker å ha det? De fleste barn ønsker å ha det fint og være glad. Spør igjen hva de i så fall kan gjøre annerledes for å føle seg glad? Barn er kloke og vet ofte veldig godt selv hva som skal til, eventuelt kom med noen tips. Hjelp deretter barnet til å oppnå det de ønsker. Det kan for eksempel være så enkelt som å få seg en venn. Hvis barnet denger løs på kompiser fysisk eller psykisk for å få seg venner, så er sjansen for at det skjer svært lav. Da trenger barnet å lære seg hvordan de kan kommunisere bedre for å få seg en venn og kanskje også hvordan delta i lek uten å skremme bort kompisene. Det skal ikke så mye denging til for at et barn blir utestengt fra lek og at de andre barna begynner å snakke om dette hjemme (denne reaksjonen fra de andre barna er ganske vanlig og forståelig, da vi mennesker ofte trekker oss bort fra ubehagelige situasjoner). Da går ryktene fort og vipps, så har vi et såkalt «ufordragelig» problembarn i klassen. For å få barnet til å endre adferd, så kan det være fint å trene på god adferd ved å for eksempel gjøre rollespill.

Verdien av å se og hjelpe et barn som sliter er enorm, først og fremst for det ene barnet. Et barn som sliter har også stor påvirkning på andre barn og klassemiljøet kan også veldig ofte bli påvirket. Skolens generelle ressurser vil påvirkes. Dersom man ikke klarer å få barnet til å fungere sosialt, så vil samfunnet påvirkes på en eller flere måter. Jeg har ikke regnet på hva det koster å IKKE hjelpe et barn som trenger hjelp, og IKKE sette barnet i bås, men å forstå at det har en stor verdi på alle måter er et viktig skritt i riktig retning.

Tenk deg om neste gang du er fristet til å sette et barn i den båsen og tenk heller på hva kan DU gjøre annerledes!

Trine ♥